Pupp ≠ lykke

BreastImplant09
By James Heilman, MD (Own work)
[CC-BY-SA-3.0 or GFDL]
via Wikimedia Commons
NRK Dagsnytt, som jeg som vanlig våknet til i morges, kunne fortelle at kvinner som har fått utført en brystforstørrelsesoperasjon har 2 til 3 ganger høyere risiko for selvmord enn befolkningen forøvrig.

Jeg vet ikke hvorfor radioen trekker frem dette akkurat nå, for jeg finner ikke saken igjen på NRKs nettsider, og de forskningsrapportene Google kan fortelle meg om, fra Sverige og USA, er av noe eldre dato. Dagsnytt nevner at danske og finske forskere har kommet frem til det samme, men det har jeg ikke klart å finne frem til på nett.

Oppdatering: her er saken hos NRK på nett!

«Nyheten» er likevel verdt å stoppe ved, særlig i en verden og på et Internett der tusenvis av unge jenter og bloggere tror at når bare denne ene tingen kan fikses på, ja da vil alt bli bra.

Så er det likevel ikke slik at medisinen mot kroppskomplekser eller andre følelser av mindreverd og utilstrekkelighet er å kjøpe seg et «perfekt» eksteriør.

Men jeg må jo skjønne at når et kroppskompleks ødelegger for livskvaliteten, da kan en operasjon hjelpe?

Dette er det mange som sier til meg. Bare fordi jeg har lært meg å leve med små pupper, stor nese, appelsinhud og eksem (og attpåtil fanget både en kjekk mann og mange jobber med den pakka), betyr vel ikke det at jeg skal forvente det samme av alle andre? Kanskje ikke, men jeg tror det er mye, mye sunnere å fikse selvbildet innenfra enn å gjøre det utenfra. Det er beviselig mange som kunne hatt godt av å oppsøke en hjernedoktor før en puppedoktor.

Photoshoppede plastikkropp-reklamer overalt hjelper jo ikke akkurat. Men kropp er topp, altså! For en virkelighetssjekk av hvordan ekte kropper ser ut, sjekk MyBodyGallery (søkbar på din høyde/vekt, men kun kvinner) og svenske Kroppsbilder.

Kommentarer

  1. Problemet er nok at mye av selvbildet bygges fra barnsben av, og spesielt i løpet av tenårene. Gammel vane vond å vende - hvis du er vant til å hate speilbildet ditt, er det vanskelig å snu på det. Skulle jeg tro.

    Selv hadde jeg mine egne prosesser i tenårene, en av dem var "jeg vil ikke gå med maskara hvis jeg ikke liker det jeg ser i speilet uten". Tilsvarende har jeg hatt, og har fortsatt, gående en kampanje med tittel "Jeg orker ikke å være så innmari pen hele tiden" - misforstå meg rett, poenget er at for ungdomsjenter og damer generelt er det så VIKTIG å være pen. Det nekter jeg å forholde meg til, og satser på at det Gud gav meg er bra nok.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nå minnet du meg om en historie om kristen-syngedama Maria Solheim (?). Hun fortalte at en gang hun oppdaget at hun var i ferd med å bli for forfengelig, barberte hun av seg øyenbrynene!

      Gammel vane er vond å vende, men jeg tror ikke at kirurgi hjelper mer enn den vanskelige jobbingen innenfra. Jeg tror mange som fikser på et eller annet straks finner noe nytt å være misfornøyd med, kanskje nettopp fordi de er så vant til det.

      Slett
  2. Hmm... Jeg oppererte puppene mine for fem år siden. Et enormt steg for meg, siden jeg er svært redd for sykehus og opperasjoner. Da jeg våknet fra bedøvelsen tenkte jeg, "herregud, hva har jeg gjort?" Men dette var nok sykehusskrekken som slo inn. For etter dette har jeg ikke angrett et øyeblikk!

    Jeg er ei guttejente av interesser og oppdragelse, men føler meg veldig kvinnelig. Men hadde enorme komplekser for de små brystene mine, fylte ikke A-cup på bh, så bh hadde jeg ikke bruk for en gang. Dette gjorde at jeg ungikk intimitet, til og med klemmer! Brystene mine nå er flotte synes jeg, og de passer kropsstørrelsen min, ser svært naturlig ut. Og jeg vil si, helt ærlig, det har forandret livet mitt svært positivt. Kroppen min er ikke perfekt, men jeg kommer ikke til å legge meg under kniven igjen for det.

    Poenget mitt er i hvertfall, at for noen kan dette hjelpe dem enormt. Tror bare det er skjelden man hører om solskinnshistoriene, de er ingen nyheter for media.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei og takk for kommentar!

      Verken jeg eller den ovennenvnte forskningen påstår at ingen noensinne blir lykkeligere av å legge seg under kniven, og derfor vil jeg heller ikke dømme enkeltpersoner for deres valg. Undersøkelsene viser likevel store tendenser som er tankevekkende.

      Personlig mener jeg at det å operere inn fremmedlegemer i kroppen er en lite estetisk og etisk måte å komme over et kompleks på, men hver sin smak.

      Likevel, det går tusenvis av kvinner med AA-cup rundt i verden og føler seg feminine og sexy. Noen etter en lengre psykisk prosess, noen har kanskje gjort det bestandig og aldri brydd seg så mye om det såkalte skjønnhetsidealet. Noen tenker at enkelte plagg er finere uten BH, og at små pupper er like erogene som store, «det er det samme med størrelsen, så lenge de virker». Jeg er interessert i hva som er forskjellen på disse kvinnene og de som går gjennom operasjon for å bli kvitt kompleksene.

      I motsetning til deg mener jeg at mediene stadig trekker frem positive sider med skjønnhetsoperasjoner, men både dette med høyere selvmordsrisiko, og innlegg som sprekker, infeksjoner, ødelagt mulighet til å amme osv. er dessverre reelle problemstillinger som er der enten mediene fokuserer på dem eller ikke. Jeg synes det er viktig at folk får høre om dette, og tar det med i vurderingen før de velger en operasjon. Det bør også hvile et ansvar på leger om å vurdere operasjonskandidaters psykiske helsetilstand. Med alt dette på plass kan folk fortsatt velge å operere puppene sine, men vi slipper kanskje dystre tall som dem i denne nyhetssaken.

      Slett
  3. Ja, vi er nok ikke helt enige der, da jeg mener at flere av de problemene der kommer fra gamle nyheter.
    Som at de sprkker og lekker silikon. Du kan ta en kniv og dele implantatet i to, ingen ting lekker ut, for det er nemlig fast masse nå.
    Infeksjoner kan du få i alle type sår, ved dårlig hygene.
    Amme er inget problem, da de legger den under selve melkekjertlene, fjerner ingenting, men blir som en litt større brystmuskel.

    Siden du mener alt kan fikses psykisk i stedet. Er du da haller ikke for at brystkreft oppererte kvinner skal få gjennoppbygd brystene?

    Eller er det greit, siden de faktisk vet hvordan det føles å ha ønskbare former der forann? Mens naturlig flatbrystede ikke vet hvordan det er. Slik som barn som aldri har hatt sko, vet ikke hvordan det føles å ha det, så det er ikke synd på de?

    Ja, jeg vet, horibel sammenligning, men hvor går grensen på når det er greit med plastisk kirurgi? Ved sterke brannskader? Men ikke naturlig fødte missdannelser? I mitt hode manglet i hvertfall min kropp noe vesentlig.

    Blir også født svært mange barn tvekjønnet, de blir opperert til det nærmeste umiddelbart, er det greit? Eller var det slik at gud ønsket de skulle vandre på denne jord, og aldri føle som de passet inn? Fordi det er lite estetisk og etisk...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er mange relevante spørsmål du stiller, men først: når det gjelder operasjon av tvekjønnede barn føler jeg det er en litt annen diskusjon som blir litt for stor for å ta her, sorry.

      Angående farer ved operasjon: jeg kjenner brystopererte som har fått både ammeproblemer og en stor blå pupp etter operasjon de siste fem årene, så jeg har problemer med å tro at det er helt risikofritt -- men greit nok, det er ikke sakens kjerne.

      For meg er det veldig feil å kalle små bryster for en «misdannelse», og jeg tror grunnen til at mange føler det slik, ikke har med noe naturlig å gjøre, men med et samfunns- og medieskapt skjønnhetsideal. Hvor går grensen for operasjon? Jeg stoler faktisk ganske mye på myndighetene her -- jeg mener stort sett at de operasjonene man kan få dekket av det offentlige er relevante, mens resten som oftest er overflødige.

      Som nevnt går altså en hel haug med kvinner rundt med mindre-enn-a-cup og føler seg feminine og sexy, og ikke som om det mangler noe. Eller de synes kroppen har rom for forbedring, men prioriterer andre tanker, andre ting å bruke penger på, andre mål. Dette høres kanskje i overkant dømmende ut, det er nok er mitt 20-årige, AA-cup meg som snakker og er veldig fornærmet over å skulle bli sett på som «misdannet»... (Mitt 20-årige jeg fordi jeg riktignok har blitt feitere og dermed mer formfull med årene.)

      Men som sagt er ikke min intensjon å dømme enkeltpersoner for deres valg, virkelig ikke. Dette handler verken om mitt eller ditt personlige syn på plastisk kirurgi, egentlig. Det handler om virkelig urovekkende tall fra flere undersøkelser.

      Det at mer enn dobbelt så mange brystopererte som andre tar selvmord er et veldig dramatisk tall; det er ikke litt høyere risiko for å si det slik. Hvor mye av dette som skyldes problemer relatert direkte til forvrengt kroppsbilde (i noen tilfeller kanskje Body Dysmorphic Disorder), og hvor mye som skyldes mer kompliserte psykiske sykdomsbilder er ikke godt å si, men sammenhengen mellom puppeoperasjon og selvmord er der i alle fall.

      Det jeg ønsker meg er ikke silikonforbud eller en verden der alle tenker likt, men jeg ønsker at man skal ta tallene i undersøkelsen på alvor, og begynne å kartlegge årsaker til at folk velger operasjon, og ha et støtteaparat som fanger opp dem som trenger psykisk hjelp.

      Slett
  4. Jeg har alltid vært bekymret for at små pupper skal oppfattes som ekkelt og utiltrekkende. Men med tiden har jeg lært at menn/gutter ikke er så sneversynte som de fremstilles i diverse medier: Det er slettes ikke bare store pupper som duger. En venninne uttalte i jentegarderoben i gymen engang: "Jeg tror egentlig ikke det er så veldig farlig med størrelse, gutter ser ut til å være glad i pupper generelt." Uten at jeg har vært i så mange forhold, tror jeg dette stemmer ganske bra.

    Nå skal man ikke bygge selvtillit på hva andre synes, men jeg tror det er viktig for unge jenter å få med seg at gutter liker pupper i alle størrelser - store pupper er ikke fasiten.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Mett

Hvem voldtok Marianne Aulie?

Den store posten om å reise med tog i Europa