Meningen med livet

Jeg har vært mamma i sju uker nå. I sommer skrev jeg  dette  om gode og dårlige forventinger og råd. I dag er det på tide å komme med en oppdatering.  Kort oppsummert: å få barn har så langt vært omtrent akkurat som jeg ventet.  De som sa jeg trodde feil, tok feil.  Jeg forstår fortsatt behovet for å dele og gi råd, og at andre ikke har den samme opplevelsen som jeg har hatt.  Men foreløpig er det veldig koselig med en baby, selv for meg som ikke egentlig liker babyer. Det blir masse kos og fokus på mini-meg, trilleturer og barselgruppe og amming, men det har også blitt brettspill og voksenkafé og lang togtur og middagsbesøk. Og soving.  Det betyr ikke at det er ren idyll, for det har blitt rot og kaos og bæsj og minst tre planter har dødd, men dette er også omtrent som forventet. Å føde var vondt, men kult. Jeg fikk, i motsetning til hva mange mente, ordentlig lyst på minisjampanjen jeg hadde med meg i fødebagen til etter fødsel. Jeg klart...

Jeg skal bli mamma. Det er mange som vil fortelle meg hvordan det kommer til å bli. Felles for de fleste, er at de ofte snakker som om deres egen opplevelse er universell. Three Ages of Woman, Gustav Klimt Du må ikke tro du kommer til å få sove det første året. Hah! Dele permisjonen likt, ja, det kommer du til å angre på. (Men fra andre igjen: Guuud, jeg var overklar for å komme meg tilbake på jobb etter fire måneder, og med pumping og ammefri gikk det helt fint.)  Når vi snakker om planer vi har, sier andre foreldre: humre, humre, vi får nå se. Ja, det får vi jo. Det er virkelig alt vi kan gjøre. Vente og se. Det er i det hele tatt svært få ting i livet som blir akkurat slik man har planlagt. Jeg skjønner at folk har behov for å dele sin opplevelse. Og tro meg, jeg forventer mye kaos og grining av det neste året. Men jeg liker å beholde drømmebildene også, av fine familieutflukter med bæresjal, og venner og venners barn, og skagenmaler -aktige strandscener. Jeg trenger disse drømm...

På mandag har jeg bursdag. Jeg har prestert å overleve 36 år i verden. Jeg elsker bursdag. Elsker kaker, gaver og oppmerksomhet. Men jo eldre jeg blir, jo sikrere er det at jeg kommer til å bli gratulert med «29-årsdagen», nudge nudge wink wink. Jeg synes ikke det er så morsomt.* Jeg retter alltid på folk. Jeg blir 36, og vil ikke være en del av en verden hvor det snakkes som om det er en sannhet at de siste to tredjedelene av livene til folk (men særlig kvinner) bare er nedoverbakke. «Men du ser så ung ut», sier folk til meg, og mener det som en kompliment. Jeg prøver å være høflig og takke pent, men jeg liker ikke hvordan det antyder at det er mindre bra å se ut som man er 35 (eller 40, eller 60). Dessuten råder jeg ikke over hvor ung eller gammel jeg ser ut i noen særlig grad, så om dette plutselig skal bli noe jeg verdsetter høyt får jeg et stressende liv. «Jeg føler meg jo ikke som om jeg er 35», sier andre. Mange andre. Hvorfor ikke? Er det fordi du tror at å «f...

Jeg har ikke blogget på lenge , men jeg fullførte Lese Les Miserables -prosjektet mitt, jeg reiste med tog til Budapest, jeg strikka ganske mye i vinter. Livet mitt dokumenteres aller mest på Instagram for tiden. Når jeg våkner fra dvalen er det fordi jeg plutselig fikk lyst til å skrive noe om klima og miljøvern. Hvorfor det? Det er jo så mange andre som skriver bedre om det, og så mange andre som er flinkere til å leve miljøvennlig... Og så er det så mange som bare gir f, eller påstår at de bryr seg, men lever som før eller mener at det er politikerne som må ta ansvar for å redde verden. Samtidig haster det voldsomt å få til en endring, og konsekvensene av å fortsette akkurat som nå er enorme ! Tenker du at det ikke angår deg? At det ikke er så farlig? Du tar, objektivt og vitenskapelig sett, feil. Men! Midt blant alle dommedagsprofetiene, alle pekefingrene og all håpløsheten, så finnes det folk som inspirerer. Det er mye lettere å tenke seg om en ekstra gang når han kule fy...

Det er mørkt før butikken stenger. Fyren bak meg i køen skal hente en sånn «startpakke til baby». Jeg har invitert gamle venner på middag og alle har svart «maybe». Jeg synes to trapper er nok, selv om jeg bor i fjerde (tre trapper opp). Jeg gråter bare når det passer. Jeg kommenterer «he's just not that into you» på Jodel, for jeg husker hvordan det er å behøve å høre det, jeg vet såklart at det aldri virker. Jeg lukter tørrsjampo og tunfisk og skulle trent, men sovna. I morgen er den første dagen i resten av mitt liv. I dag er den siste dagen i... hva? Bilder av ting som var betydningsfulle en gang, som lysbilder i en mekanisk fremviser. Klikk. Å legge leggen oppå vaskeservanten og stressbarbere. Klikk. Kjetting i metervare fra Jernia som smykke. Klikk. Å fly drage for første gang i livet, i en alder av et par og tjue. Klikk. Å kjenne at spriten virker, ka...

Jeg er en sånn som slapper av med søppel-tv, og en av mange realityserier jeg har kost meg med er «16 and pregnant». I første sesong (2009) var det et par med som var annerledes. De var kjærester (men teknisk sett også stesøsken) og var de eneste som hadde bestemt seg for å adoptere bort barnet de ventet, til beste for det. Her kommer solskinnshistorien: Tyler og Catelynn er fortsatt sammen, de er gift og har fått en datter til som lever med dem. De har et eget klesmerke for barn, og Tyler har i det siste begynt å poste poesi på Instagram-kontoen sin . Dette gjør meg glad.

Jeg er en sart sjel. Så sart at sommeren gjør vondt fordi jeg vet at vinteren vil komme. Jeg ser blomstene og vet at de snart vil dø. Vi skal alle dø. Livet gjør vondt fordi jeg vet at jeg skal dø. Dette er ikke tull. Det hender jeg ler av det sammen med andre, tenk at de vakre blomstene får meg til å tenke på døden! Men sånn er jeg, helt på ordentlig. Ennå er denne sommeren her ung, og jeg er ikke fullstendig avblomstret jeg heller. Og i dag kom jeg til å tenke på hvordan jeg elsker tingene mine. Materielle ting, altså. Et malerskrin, et kjøkkenredskap, en dagbok. Hvordan jeg elsker dem enda litt mer når de begynner å bære preg av å ha blitt brukt, når de kanskje er reparert et par ganger, teipet og limt. Hvordan jeg klarer å sette pris på dem i øyeblikket selv om jeg vet at de ikke vil vare for alltid. Jeg elsker mennesker høyere, det er vanskeligere med dem. Jeg leser  Gödel, Escher, Bach  om matematikk og kunst og rekursjon og hvor bevissthet kommer fra, det er ik...

For litt siden, etter å ha reist Oslo-London-Oslo med tog, skrev jeg et innlegg om langdistansetoging. Jeg tror faktisk først det var i researchen til det innlegget at jeg lærte om Snälltåget, som kjører direkte Malmö-Berlin, eller i visse tilfeller til og med direkte Stockholm-Berlin. Dette må man jo selvsagt teste! Det bruker vi pinsehelga til. Forrige togtur postet jeg kontinuerlige oppdateringer på Snapchat story, og små drypp på Instagram story. Men det er jo ikke noen hemmelighet at ganske mange folk har migrert fra det første til det siste i det siste, og jeg er nå sau nok til å følge etter. Så denne gangen gjør jeg det motsatt: highlights på Snap, hovedstory på Insta. Der har jeg flere følgere, får flere svar og liker grensesnittet bedre. Her er min Instagram-profil. Hvis du vil følge med på en laaaaaang togtur, inkludert togferge, sovevogn, togmat og grensepasseringer, klikk deg inn der og se på storyen min fra i morgen tidlig (17. mai). Håper vi sees!

De som demonstrerer utenfor stortinget til støtte for Listhaug med slagordet «man må kalle en spade for en spade», later til å være de samme som mener at det er alt for lett å «dra rasistkortet». De som mener at «men det er jo bare et bilde på Internett», går aldri i verden med på at en hijab bare er et klesplagg. De samme som mener at venstresida er overfølsomme snøfnugg, mener at Listhaug (som selv har valgt toppolitikk og dem-og-oss-retorikk) «har det umenneskelig tøft nå». (NB, jeg mener SELVFØLGELIG ikke at det er innafor med trusler og trakassering, uansett.) Vi ser alle verden fra vårt eget ståsted, men uansett hvordan det politiske spillet vil gå det neste døgnet, håper jeg vi har fått noen og enhver til å tenke gjennom hvordan det er greit å oppføre seg på Internett og i politikken. Jeg håper vi kan være enige om at...

Togsuss Jeg har akkurat reist fra Oslo til London med tog (for andre gang), og postet ganske mye fra reisen på Snapstory. Flere har sendt meg svar og sagt at de blir inspirerte og får lyst til å ta tog. Men et vanlig spørsmål er også «tog til London/Berlin/Paris/Roma, går det an da?» Ja, det går an. Men det tar mer tid enn å fly, det gjør det. Først, her er mine argumenter for å ta toget: Det er mye mer miljøvennlig. Dette er viktig. Vi bør fly mindre om barnebarna våre skal overta en jordklode det går an å leve på. Du vet det. Du synes kanskje jeg moraliserer, men til trøst må jeg innrømme at jeg ennå flyr alt for mye selv. Jeg mener miljøtiltak bør oppmuntres med «alle monner drar», ikke «alt eller ingenting». Jeg liker å besøke steder og er dessuten ikke det eneste medlemmet med feriestemmerett i min husholdning. Det er ikke utslippsfritt å ta tog! Men det er mye bedre enn å fly. Det er ikke realistisk til å få alle nordmenn til å bli hjemme og spise rotgrønnsaker hel...

Jeg tenker på #metoo og rettssikkerhet i dag. Jeg synes det er fantastisk at vi har fått et økt fokus på seksuell trakassering og at det sendes sterke signaler om at det ikke er greit, men når Kevin Spacey mister kontrakten med Netflix for å ha prøvd seg på en 14-åring i fylla, samt prøvd seg på en annen skuespiller på en måte som, sitat, «grenset til trakassering», så tenker jeg at det er vanskelig. Jeg tenker rett og slett at det kunne ha vært meg. (Redigert: Etter at jeg først skrev dette, har det kommet frem flere saker som berører Kevin Spacey som kanskje i større grad rettferdiggjør en stor reaksjon. Jeg står likevel for utsagnet i overskriften.) «Ingen røyk uten ild» sa noen i en nettforumtråd om den norske «kulturtoppen» som er voldtektstiltalt, og selv om jeg ikke finner noen grunn til å tvile på ofrene som har gått til anmeldelse i dette tilfellet, og mener at vi alltid bør lytte til dem som forteller om overgrep, så er selve det utsagnet en slippery slope. Hvis ikke bar...

TORSDAG Hopeless — Leyla Josephine  ⚄  Spoken word/poesi med mening. Spilt inne i et bittelite lokale i et hotell, med bare litt svart molton som bakteppe og to minutters margin til forestillingene før og etter. Fringe minner meg alltid på hvor lite som skal til for å lage teater. All We Ever Wanted Was Everything ⚅ Årets beste. En slags rockemusikal, med talte tekster i slampoesistil, som fulgte to personer født i 1987 i Hull gjennom fire tiår. Så jævlig bra håndverk, rørende, presist, energisk og vakkert. FREDAG And Then There Were None ⚂ Agatha Christie-dramatisering med et kompani av unge voksne. Så traust og tradisjonelt atte hjælp. Rhapsodes ⚄ Improvisert Shakespeare, med intermessoer av improvisert Tsjekov, Pinter og Mamet, med andre ord skikkelig deilig teater- og språknerding. Ingrid Oliver — Speech ⚄ Jeg kjenner Ingrid Oliver fra TV, og hun hadde en tøff og kul forestilling som egentlig var akkurat det jeg forventa. Baby Wants Candy — The C...

Jeg vil gjerne være en sånn som bare trykker én gang på knappen på T-banen og vet at det betyr at dørene kommer til å åpne seg. For de gjør jo det. Når man har trykket én gang lyser det grønt, og da kommer dørene til å åpne seg så snart de er klare. Men jeg trykker cirka 2-10 ganger raskt etter hverandre, avhengig av dagsform. Jeg vil gjerne være en som lever i nuet og griper dagen, i stedet lever jeg hele sommeren i sorgen over at høsten snart vil komme. Det er ikke en god egenskap, men jeg blir bare surere når jeg ber meg om å skjerpe meg.

At bestemor var allergisk mot trykksverte og nøs av ferske aviser. Postens sommerkassett. Hvor kaldt det egentlig var i vannet. Myggspiral. Blå bringebærbrus. Å være tolv og lure på om jeg noensinne kom til å få meg kjæreste. Campingservise i melamin. Kodak Instamatic. Bensin og iskrem. De på Veitvet hadde geitemelk. Et rim, en regle, jeg husker ikke hvordan den gikk.

Jeg har flere Instax-bilder liggende, og et gullkorn fra sovende mann i notatboksen, og jeg har vært på skrivekurs og skrevet en ganske ålreit monolog, og jeg leste akkurat om igjen noen av innleggene fra da jeg hadde kjærlighetssorg. Det skjer ting i livet mitt som jeg har mye å si om, og det skjer ting i verden jeg mener noe om. Men det løsner liksom ikke helt. Jeg vet ikke hvorfor. Bloggen, jeg skal prøve å komme tilbake til deg snart.

Jeg liker Pinterest , men jeg liker ikke at de har begynt å servere meg en haug med forslag som ikke kommer fra dem jeg har valgt å følge, men som Pinterest tror  jeg er interessert i. Deriblant en hel haug ryddetips. Via et slikt forslag kom jeg over en side som sa: Jeg pleide å hate å vaske opp etter middagen, men så leste jeg denne historien, og den forandret livet mitt! Wow, tenkte jeg. Det må være litt av en historie. Jeg klikket meg videre. Her er den: A monk told Joshu, "I have just entered the monastery. Please teach me." Joshu asked, "Have you eaten your rice porridge? The monk replied, "I have eaten." Joshu said, "Then you had better wash your bowl." At that moment the monk was enlightened. Yeeeeeah... Føler du også lysten til å vaske opp nå? Jeg har blogget før om hvorfor jeg hatet The Life-Changing Magic of Tidying . Ryddige mennesker som har sett lyset og tror at deres fasit gjelder for alle, ass. 

Jeg skal gjenta prosjektet fra 2012: et Instax Mini-bilde om dagen (i snitt...) Ligger greit i rute, bortsett fra med å scanne og legge ut. Men her har du jaggu de 45 første! (Det kommer delvis frem av bildene hvorfor ting går litt treigt om dagen. Vi pusser opp og bor ikke hjemme hos oss selv. Akkurat i dag skriver jeg forresten fra et vandrerhjem i Hamburg, jeg er i ferd med å teste tog mellom Oslo og London. Hvis jeg har overskudd til å blogge i morgen også, skal jeg legge ut et gullkorn fra sovende mann som ligger som notat på mobilen min!)

Den dagen jeg ble født kostet Dagbladet 4 kroner, og en kjønnsbekreftende operasjon var en forsidesak. Men inne i avisen er det en sak om bademoten gjennom tidene, og en smilende, helt vanlig, toppløs dame i badebukse illustrerer "nåtiden". Noe går fremover og noe bakover? TIME handlet om reisende amerikanere (ikke tidsreisende som jeg først trodde...), jeg bommet dessverre med ei uke på en veldig fin Bowie-forside. Forøvrig lå "Moonlight Shadow" på toppen av VG-lista, Aftenposten annonserte for billig TV til 4595,- (tilsvarer ca. tolv tusen 2017-kroner) og været var grått og kjølig etter en uke med veldig varm sommer. (Stakkars høygravide mamma.) Reagan og Thatcher og Willoch og Andropov styrte, og det var kald krig for alle penga, men det vet du jo. Jeg husker ikke noe særlig av det før vi så muren falle på Dagsrevyen noen år senere. Da kosta Dagbladet 6 kroner (det husker jeg). Sånt kan jeg altså tibringe tiden på når jeg egentlig skulle ha jobbe...

Han har snakka i søvne igjen . Mannen: Skal vi lage skandale fra bunnen av? Lea: Eh, hva mener du? Mannen: Sånn hvit dings.

Jeg er glad i Internett av mange grunner. Jeg mener, vi lever i en tid hvor vi bærer rundt på tusen binds leksikon i lomma. Jeg er gammel nok til å huske tiden Før Internett (vel, før det ble allemannseie, that is). Jeg er ikke blant dem som mener at «alt var bedre før, for da SNAKKA man sammen, og HOLDT avtaler, og SATTE PRIS PÅ HVERANDRE». Tvert imot, alt er bedre nå. Nesten alt. Internett gir meg alt for mye inspirasjon. Det er oppmuntring å få over-føkkings-alt. Jeg har fått overdose. Jeg snakker ikke om de dustete tåkefilter-sitat-bildene som deles i Facebook-grupper med usedvanlig høy andel av Paulo Coelho-fans, de er lette å unngå, evt. fnise bort. Neida, det finnes inspirasjon, eller inspo som det heter på Internettsk, overalt. Det er ikke hvor mange ganger du faller, men hvor mange ganger du reiser deg, som teller. Nederlag er bare verdens måte å dytte deg i riktig retning. Noen ganger er det OK om den eneste tingen du gjorde i dag var å puste. Koz og klemz. Mye av in...