A en ellr aan grunn har jæ klart å rote mæ borti så utroli masse diskusjoner åm språk i de siste. Da særli åm de å skrive på dialekt, skrive på slæng å bruke fårkårtelser.
Ålreit, jeg gir opp å skrive resten av innlegget slik jeg begynte; på dialekten min. Jeg mistenker nemlig at jeg gjør meg lettere forstått slik som dette, på et greit, normert bokmål (som jeg sikkert kløner litt med innimellom, men ingen er perfekt).
Jeg har ingenting imot andre dialekter enn min egen.
(Eller jo. Jeg får utslett av østfolddialekt, og av enkelte nordnorske varianter, men det er mitt personlige problem, akkurat som du kanskje ikke fikser folk med bart eller BMW...) Dialekt er identitet, og for noen en viktigere del av identiteten enn for andre. Men dialekt er ikke skriftspråk.
Skriftspråket vårt er laget for at vi skal forstå hverandre, helst på tvers av alder, kommune og klasse, og i størst mulig grad unngå misforståelser. Men forstår vi ikke hverandre når vi bruker dialekt, da? Jo, som oftest, men ikke alltid.
Når folk skriver på dialekt er det ofte nødvendig at vi kjenner avsenderen eller først klarer å plassere dialekten for å kunne forstå. Hvis min nordnorske venninne for eksempel skriver «Æ tar kvelden» vet jeg med en gang at hun mener «jeg tar kvelden», mens hvis kjæresten min gjør det samme, regner jeg med at «Æ» er et lydord som uttrykker frustrasjon.
I tillegg finnes det en del ord som har direkte ulik betydning i forskjellige dialekter, som for eksempel «klar» og «snål». (For ikke å snakke om dialektordet «førkje», som for noen bare er et ord for kvinne eller jente, men for andre et ord for kjerring eller hore! Slett ikke alle som bruker ordet er klar over denne geografiske «nyanseforskjellen»....) Når vi lærer å skrive skriftspråk, bokmål eller nynorsk, lærer vi en normert betydning til skriftlig bruk. (Tenk for en utrolig luksus vi har, forresten, som har to skriftspråk å velge mellom!)
Mennesker som skriver på dialekt har ikke et sett med skriveregler å forholde seg til, og dermed øker sjansen for misforståelser. Når en fra Stavanger kan finne på å skrive «Det e det e isje vett», er det to ord jeg kjenner fra bokmål, «det», og «vett», som på bokmål jo betyr «forstand». Joda, jeg forstår det, men ikke uten at ordene må kverne en ekstra runde i hjernen.
Folk må gjerne pludre seg i mellom på facebook eller sms med dialektskrift, så lenge de er klar over at det kan være både forvirrende og ekskluderende.
Lengre tekster fungerer ikke på skreven dialekt, de blir tunge å lese. Det får jeg bekreftet at flere mener når jeg gjør et Google-søk på «skrevet på dialekt».
Det går an å forsvare å bruke dialekt som et virkemiddel i poesi, litteratur og dramatikk. (Aldri i formell korrespondanse eller faglitteratur!) Det bør likevel, selv der, brukes med måtehold og visstheten om at ikke alle nødvendigvis vil forstå det like godt. Min fine og engasjerte venninne trakk sist vi diskuterte dette frem Alf Prøysen, og jeg skal gi henne den. Alf Prøysen skrev gode og stemningsskapende ting på sin Hedmarksdialekt (selv om han også skrev på bokmål, blant annet
dette). Det
kjipe med det er selvfølgelig at Prøysens dialekt dermed til stadighet blir radbrukket av folk som bare
tror de vet hvordan de skal uttale setningene han har skrevet ned.
Hvis jeg skal skrive min dialekt like «naturlig» som mine dialektskriftforkjempende venner gjør det med sin, blir det litt «Ravi-språk». Jeg føler i stedet jeg klarer meg med det skriftspråket jeg har, selv om jeg altså
ikke «snakker bokmål»! Det er forresten et problem at selv østlendinger har begynt å skrive ord mer «som de høres ut», for eksempel har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett «statistikk» stavet som «statestikk» det siste året.
Det
jeg nok må passe mer på, er Internettslang og forkortelser. Jeg må til stadighet minne meg på at langt fra alle, og kanskje færre enn jeg tror, forstår
OMG WTF FTW 1337 og så videre. Jeg ville likevel aldri brukt dette språket i noen annen sammenheng enn på Internett, eller overfor andre mennesker som også tilbringer mye tid på Internett. Selv der prøver jeg å begrense det, det vil si at jeg ikke bruker det med mindre jeg har en spesiell tanke bak det.
Jeg har ikke noe imot et levende språk som utvikler seg, og tar inn nye ord når det behøves. Men det er riktig og nødvendig at vi i de fleste tilfeller holder oss til regler som bestemmer for oss hva vi kan skrive. Det betyr ikke at det ikke kan ligge identitet også i skriftspråket vårt! Uttrykket i våre tekster på bokmål og nynorsk kan varieres ut fra hva slags ord vi velger å bruke, og til en viss grad ved hjelp av bruk av valgfrie sideformer.
Kjæresten min skriver for eksempel et mer radikalt bokmål med flere a-endinger — nærmere samnorsk — enn meg, som ligger
litt mer mot riksmål. Jeg kjenner også flere som har valgt å identifisere seg med nynorsk selv om de har lært bokmål på skolen og ikke snakker typiske «nynorskdialekter». Men altså:
det bør, av hensyn til felles forståelse, begrenses i hvor stor grad vi uttrykker identiteten vår gjennom skriftspråk.
Oppsummert: Det kan være greit å avvike fra normert skriftspråk i enkelte uformelle sammenhenger
der man vet at mottagerne har forutsetninger for å forstå hva man vil si, og i kunstneriske sammenhenger der man har en klar baktanke med det. Personlig ser jeg sjelden behovet for det uansett — og selv i disse sammenhengene kan det irritere meg. Stort sett er jeg veldig fornøyd med at vi har skriveregler som hjelper oss til å forstå hverandre. (Likeledes uttaleregler — men det om «kjede» og «skjede» og så videre er en helt annen bloggpost.)
Moralen er: følg med i norsktimen, ungdom! En gang i fremtiden skal jeg kanskje ansette deg, men jeg kaster søknaden din i søplekassa hvis du skriver tullespråk. LOL:)
I'm reading: Ære non vits i me skriveregler?Kvitre dette!
Innlegg
