Meningen med livet

I notatboken min noterer jeg ned de filmene jeg har lyst til å huske at jeg har sett. Jeg har sett fler enn åtte filmer i år, men dette er de som teller: 1. Little Shop of Horrors (1986) . Musikal-remaken av 1960-filmen (se nedenfor). Herlig åttitallskoloritt og et par ganske fengende sanger, samt ei innmari tøff skumgummiplante. Hele bakgrunnen for at vi bestemte oss for å se filmen var at Thomas kom gledesstrålende hjem til vår bittelille leilighet med en kjempestor plante som selvfølgelig måtte døpes Audrey, med dertil påfølgende kjæresteopplæring om nødvendige popkulturelle referanser. Jeg hadde faktisk ikke sett hele filmen før selv heller, bare klipp fra den. Source: blog.moviefone.com via Lea on Pinterest 2. Little Shop of Horrors (1960 ). Samme historien, bare hakket mørkere og med litt mindre sang. Og i svart-hvitt. Og med en meget ung Jack Nicholson, i rollen som... gærning. Han spesialiserte seg visst ganske tidlig på gærningrollene, den godeste Jack. S...

I sommer var sommeren jeg bestemte meg for å gi Doctor Who en sjanse. Jeg hadde vært skeptisk lenge, for science fiction har aldri vært favorittsjangeren min. Du vet, bortsett fra Dollhouse , da. Og den der historien om hun mobbeofferet på den planeten der sola bare kommer fram hvert sjuende år. (Den finnes også filmatisert på YouTube .) Og den beste tidsreiseserien fra min barndom, Quantum Leap : Likevel kjenner jeg såpass mange kule folk som liker Doctor Who at jeg bestemte meg altså for å gi ham en sjanse. Det tok meg halvannen sesong (etter å ha begynt på 2005-sesongen) å bli hekta. Men så, vettu. Så var det gjort. Ikke bare er de tre som har spilt doktoren i de nye seriene flotte mannfolk med nese for faget (skuespillerfaget, altså), men mange av episodene er skrevet av Steven Moffat, mannen som lagde min favorittkomiserie noensinne, Coupling : Nå har Doctor Who til og med sneket seg inn i underbevisstheten min. Den siste uka har jeg nemlig hatt ei låt på hjernen. I ...

Beklager at det er stille her. Du skjønner... I'm on a boat . Altså på danskebåten, der jeg fortsatt spiller to barneforestillinger om dagen som Zita Zot. (Jeg skal snart ta en liten pause for Øyafestivalen, men ellers holder jeg på ut sommeren.) Siden sist har jeg rukket å fylle skremmende tjueåtte år. Det betyr at jeg har levd lenger enn Janis Joplin, Jimi Hendrix, Jim Morrison, Kurt Cobain og Amy Winehouse, som alle døde da de var 27. På den annen side har jeg utrettet langt mindre. « Live fast » er vel kanskje ikke helt min greie heller. Men jeg har trua på denne høsten, altså. Må bare skaffe meg noen oppdrag og litt inntekt. Si fra hvis du vet om noen som trenger en flink skuespillerinne eventuelt dramalærer. Og du! Jeg skal visst på tur til Stockholm i høst. Jeg har bare vært der én gang, i 2002 med en skikkelig dust. Si fra hvis du har noen fine Stockholmstips! Mkay, tack o hej, leverpastej! (Jeg er fortsatt søt, da:)

Norge står samlet i sorgen, sies det. Og når jeg ser på mine nærmeste venner og på toppolitikerne våre, er det sant. Jens Stoltenberg er faen meg nødt til å være verdens beste og sterkeste statsleder akkurat nå, og jeg synes selv Siv Jensen gjør en god jobb i media selv om noen har prøvd å ta henne på noen klønete og ugjennomtenkte formuleringer. Jeg er ikke så god på dette her med offentlig sorg, men la det være klart: jeg er veldig, veldig lei meg på vegne av alle dem som lider nå. Samtidig har sorgen min fått noe å slåss mot. Det er de politiske følelsene som jeg ikke klarer å blokkere ut. Jeg blir så provosert av folk som ønsker dødsstraff, av folk som vil tie ihjel, av folk som sender hatmeldinger til drapsmannens advokat (rettsstat, for helvete!) og ikke minst av dem som ikke er drapsmenn og terrorister, men som fortsatt mener at multikulturalisme er en fare for landet vårt. De politiske tankene mine blir blandet med saltvann og adrenalin og blir enda mer emosjonelle enn v...

Jeg er på jobb på danskefergen og holdt akkurat på å ta på meg parykken og gjøre meg klar til ettermiddagsforestilling da jeg fikk de første nyhetene om bombeeksplosjonen i Oslo. The show must go on , så forestillingen ble spilt, den, før jeg løp ned på lugaren og satte på både radio og Twitterstrøm. Vill skyting på Utøya, fikk jeg høre. Ungdommer gjemte seg rundt omkring. Ungdommer. Tenåringer, for det meste, uskyldige og engasjerte. Hvem i helvete kunne finne på å gjøre noe slikt? Gatene i Oslo sentrum så ut som en krigssone på TV. Et klipp fra NRK der fotografen ikke konsentrerte seg om å holde kameraet stødig, men ropte «hallo! Er det noen som trenger hjelp?» gjorde spesielt inntrykk. Rolige, sindige mannfolk ble intervjuet og sa at dette sannsynligvis var enn terroraksjon, men at vi ikke måtte gi terroristene det de ville ha, altså frykt og lammelse. Utover kvelden leste jeg kvalmende rapporter på Twitter om at tilfeldige muslimer ble trakassert på gata i Oslo. For «alle musl...

(Overskriften er et sitat av George Bernhard Shaw.) De siste ukene har jeg i ikke mindre enn tre tilfeller blitt spurt om hvor gammel jeg er; alle tre gangene av mennesker født på begynnelsen av nittitallet , som nå er voksne , folkens... og alle tre gangene har mitt sannferdige svar utløst reaksjonen «whoah»! Og jeg bare, whoah sjæl, liksom. Neida, voksen skal man jo bli. Det kan være ganske fint i blant også. Men ikke alle voksenting er gøy. Å lete etter en ny stekeovn fordi vår gamle har klappet sammen for eksempel. Særlig ikke når man er nødt til å bla seg gjennom «tilbud» som dette fra Lefdal: På den annen side følger det fine ting med det å leve av en jobb og ikke på studielån. Som for eksempel at man faktisk kan kjøpe seg en stekeovn. Man trenger ikke grave seg ned selv om hipsterkidsa ikke ser på en som jevnaldrende. Jeg er ganske fornøyd med dagen i dag. Kjæresten min har nemlig hatt denne presentasjonen av seg selv på Twitter så lenge jeg har kjent ham, i snart ...

REDIGERT 31.03.2012: Dette innlegget skrev jeg da jeg og mine flotte kolleger fikk være med å bygge opp Stena Line Norges konsept «Zita og Zotpiratene». Jeg skrev manus til forestillingen og spilte hovedrollen, begge deler for langt under tariff-/markedslønn. Da vi innen neste sesong begynte å vise til Norsk Skuespillerforbunds standardsatser, ville ikke arbeidsgiveren ha mer med oss å gjøre. Den nåværende produksjonen av Zotpiratene har jeg derfor ingenting med å gjøre. De siste ukene har jeg gått med skuldrene oppunder ørene og knapt rukket å tenke på spising og soving. Jeg har vekslet mellom å tenke at jeg er verdens heldigste og verdens flinkeste kvinne, og at jeg er verdens mest talentløse og ubrukelige. Min mangeårige arbeidsgiver Stena Line Norge har gitt meg sjansen til å gjøre begge de to tingene jeg liker aller best i hele verden: skrive og stå på scenen. I sommer fylles danskebåten Stena Saga av pirater, nærmere bestemt Zotpirater. Zotpirater er polkagrisspisende sjør...