1989
Jeg husker Berlinmurens fall, selv om jeg bare var seks år den 9. november 1989. Nå er det tjue år siden, og mye har hendt i det politiske Europa siden det. Gode ting og dårlige ting.
Det sosialistiske Europa hadde feilet før Berlinmuren falt, og Sovjetunionen hadde feilet lenge før den gikk i oppløsning. Det er ingen tvil om at det finnes mange historier om undertrykking og overvåking som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste.
Likevel er det nå en gang slik at det er vinnerne som skriver historien, og at de fleste saker har minst to sider.
Jeg er positivt overrasket over hvor nyanserte mediene er i markeringen av jubileet for Berlinmurens fall. Politiken skriver om at folket ikke vil ha utøylet kapitalisme, både Dagbladet og Aftonbladet trekker fram historiene til noen av dem som slett ikke mente at DDR var bare elendighet.
Jeg har reist en del i Øst-Europa, og har inntrykk av at enkelte land har, i gledesrus (eller bitterhet?) etter å bli kvitt kommunismen, tippet langt over på «den andre siden» og omfavnet en blodkapitalisme som vi i sosialdemokratiske velferdsnorge bare kan forestille oss.
Det er ingen tvil om at 9. november 1989 representerer en gledens dag for Europa, for frihet og for menneskerettigheter. Men 20 år er lang tid. Jeg synes det er et sunnhetstegn at avisene i dag også kan gjengi stemmene til dem som mener at ikke alle idéene burde blitt skyflet bort sammen med de knuste betongrestene av den kalde muren.
Kall meg gjerne naiv, men jeg mener at akkurat som verden den gang trengte forandring, har også dagens verden forbedringspotensiale. Jeg vil sloss mot ting som ikke kan rives med gravemaskiner, og det er kanskje enda vanskeligere.
Les også NY Times om forskjellen på amerikaneres og europeeres syn på murens fall.
Det sosialistiske Europa hadde feilet før Berlinmuren falt, og Sovjetunionen hadde feilet lenge før den gikk i oppløsning. Det er ingen tvil om at det finnes mange historier om undertrykking og overvåking som kan få det til å gå kaldt nedover ryggen på de fleste.
Likevel er det nå en gang slik at det er vinnerne som skriver historien, og at de fleste saker har minst to sider.
Jeg er positivt overrasket over hvor nyanserte mediene er i markeringen av jubileet for Berlinmurens fall. Politiken skriver om at folket ikke vil ha utøylet kapitalisme, både Dagbladet og Aftonbladet trekker fram historiene til noen av dem som slett ikke mente at DDR var bare elendighet.
«Inte så att de tycker det vore bättre om muren fortfarande funnits. Men de vänder sig mot att man kastade allting i DDR på sophögen. Även sånt som de tycker var bra. [...] Gratis utbildning åt alla. Gratis dagis åt alla. Alla hade ett jobb. Priserna var låga.»
Jeg har reist en del i Øst-Europa, og har inntrykk av at enkelte land har, i gledesrus (eller bitterhet?) etter å bli kvitt kommunismen, tippet langt over på «den andre siden» og omfavnet en blodkapitalisme som vi i sosialdemokratiske velferdsnorge bare kan forestille oss.
Det er ingen tvil om at 9. november 1989 representerer en gledens dag for Europa, for frihet og for menneskerettigheter. Men 20 år er lang tid. Jeg synes det er et sunnhetstegn at avisene i dag også kan gjengi stemmene til dem som mener at ikke alle idéene burde blitt skyflet bort sammen med de knuste betongrestene av den kalde muren.
Kall meg gjerne naiv, men jeg mener at akkurat som verden den gang trengte forandring, har også dagens verden forbedringspotensiale. Jeg vil sloss mot ting som ikke kan rives med gravemaskiner, og det er kanskje enda vanskeligere.
Les også NY Times om forskjellen på amerikaneres og europeeres syn på murens fall.
Det er uten tvil minst to sider av samme sak. Da muren fallt, skjedde det noe alvorlig med ballansen i politikken. Ikke bare i Øst-Europa. Men, i resten av verdenen. Alle som ikke brydde seg om annet enn seg selv, fikk fritt spill med økonomien til alle oss andre. For sosialisme hadde jo feilet...
SvarSlettEt hvert argument kunne avfeies med hint om gjennoppbygging av muren. Norge ble sammenlignet med kommunistiske Albania.