Meningen med livet

Jeg er litt bitter på foreldrene mine nå. De oppdro meg nemlig til å tenke at alle mennesker er likeverdige, og at det er fint at vi er forskjellige. De oppdro meg til å søke venner innenfor mange ulike grupper og gi alle en sjanse. Åh, mor og far! Skjønner dere ikke at jeg hadde hatt det mye morsommere hvis dere hadde oppdratt meg til å tenke at like barn leker best? I går satt jeg nemlig foran to gutter på min egen alder (!) på trikken som moret seg stort over hvor rare folk var. Etter at de rare menneskene hadde gått av trikken, kommenterte de høylytt og brøt sammen i fniseanfall. En dame med burka og en gammel mann med spaserstokk fikk selvfølgelig gjennomgå. Ja, ja, tenkte jeg, uskyldig nok. Men jeg klarte ikke å synes at det bare var uskyldig. "Føffa, sjekk dama sliter med å få på barnevogna 'a! Hvem er det som har med barnevogn på trikken sånn på ettermiddan a'? Hu er sikkert sånn som ammer på kafé og da! Æææsj...!" Ei litt ordinært kledt "grå mus", e...

De glansede magsinene for ungdom har lenge blitt kritisert for å bidra til økt sexfokus i samfunnet, og utnytte sårbarheten til unge tenåringer. Til det siste sier de gjerne at "målgruppa vår er ikke unge jenter, men kvinner mellom atten og tredve". Det er pisspreik. Jeg kjenner i alle fall svært få kvinner over tyve som leser Mag eller Inside. Så uttaler de som lager disse bladene at "ungdom lurer på sex, og vil lese om sex". Klart de gjør! Jeg slukte selv alt stoff jeg kom over av typen da jeg var fjorten. Men jeg ble sittende igjen med følelsen av at jeg fikk svar på en hel masse jeg ikke lurte på, og manglet svar på alt det andre. Den første gangen jeg hadde en fortrolig samtale med flere andre om sex, var jeg nitten. Vi var en vennegjeng som kom inn på temaet av en eller annen grunn. Vi var vel omtrent ti stykker, jeg var yngst og den eldste var tredve, men jeg tror flere lærte noe nytt den kvelden. Menn snakket etterhvert helt åpent om prestasjonsangst og usik...

Nå må det vel snart begynne å bli den tiden på året da selv en krampeidealist som meg kan spise marsipangriser uten å få dårlig samvittighet (eller Steinar Lem på nakken)? Jeg kombinerer dette med testing av lydposting på bloggen. Kos deg! (Funker dette for de fleste av dere, eller er det bedre med en sånn flash-spiller? Dette er helt nytt for meg:))

1. 2002 var et veldig vått og 2003 et veldig tørt år i Italia, så hvis du skal kjøpe en italiensk vin, bør du heller gå for 2001 eller 2004. (Lært på vinsmake-konsert med Vox Humana, fredag kveld.) 2. Hvis ei dame har ei veldig fremtredende bollemus, kan det være fordi hun skjuler en pikk under den. (Lært på Queentastics juleshow, på julebord på Stena Saga lørdag kveld. Forøvrig liten storm over Skagerak.) 3. Jeg vet fra før, etter å ha vært servitør i en del næringslivsselskaper at mange kapitalister samlet i et rom er fryktelig irriterende og stort sett bare bekrefter fordommer. Men nå har jeg lært at et rom fullt av raddiser kan bli litt mye og bekrefte en del fordommer det også. (Lært på Klassekampens julemesse lørdag formiddag.)

Oj, så gøy å få så god respons på konkurransen i forrige post , selv om premien "bare" var heder og ære! Hyggelig at ikke leserne mine er så materialistiske... Dessuten er dere, viser det seg, deilig kunnskapsrike. Tehme Melck og Sexy Sadie var begge nære ved å klare det, med henholdsvis åtte og syv rette, men vinneren er overlegen og har dermet gjort seg fortjent til skamløst rosende omtale. Med ni riktige svar av ni mulige: Britt M ! Det er slett ikke vanskelig å reklamere for Britts blogg . Britt skriver nemlig lett og flytende, ofte om hverdagslige ting, men alltid om sånt det er lett å kjenne seg igjen i. Av en eller annen grunn blir jeg nesten alltid i godt humør av å lese Britts blogg , selv når ikke temaet i seg selv er det lystigste. Så — klikk avsted og les ! Her er løsningen: 1. Frida Kahlo 2. Elise Ottesen Jensen ("Ottar", grunnlegger av RFSU ) 3. Lee Aaron 4. Madicken , skapt av Astrid Lindgren , her i Jonna Liljendahls skikkelse. (Noen vil kanskje ...

Her er bilder av ni av mine feminist-idoler. Siden det er så trendy å kjøre konkurranser på bloggen sin for tiden, prøver jeg meg også: Førstemann som klarer å navngi alle, får masse reklame og hederlig omtale hos meg:) OPPDATERT 23.11.2006 kl. 1100: Her er noen hint som forhåpentlig vil gjøre det litt enklere for dere. Jeg skriver under hvorfor hver enkelt er mitt feministiske forbilde. Husk: Hvis du klarer noen, men ikke alle, post nummerne på dem du klarer! Jeg teller fra venstre mot høyre. 1. Temperamentsfull dame som fremstilte smerte, lidelse og groteske bilder på lerretet (hun ble utsatt for en fæl ulykke da hun var ung), og ikke brydde seg så mye om feminine idealer. Hun gikk dessuten etter de mennene hun ville ha. 2. Denne svorsken lærte oss at seksualitet er til for glede og nytelse, også for oss kvinner. Hun spredte seksual- og prevensjonsopplysning i en tid da slikt var mangelvare, og startet et forbund som fortsatt eksisterer. 3. Den første kvinnen som ble stor innenfor h...

Når høyresiden mener at man trenger mange millioner i lønn for å klare å gjøre noe skikkelig... ...og samtidig tror at folk velger å bli uføretrygdet fordi de synes 160 000 i året er så fantastisk attraktivt... ...da tenker at jeg neppe ville ha satset på å ansette en høyremann i firmaet mitt!

Mens vi snakker om hvilke jobber som er verdt hva, liksom. Jeg fant en side som heter Jobbfeber , en yrkes- og utdanningsguide på nettet. Der kan man lese om forskjellige yrker, så jeg tenkte jeg skulle lese litt om mitt eget. "Personlige forutsetninger: Skuespilleryrket krever gode observasjonsevner, fantasi, god hukommelse samt svært gode samarbeidsevner." Svært gode samarbeidsevner, ja, det er forsåvidt riktig. "Arbeidssituasjonen krever mye hjemmearbeid og fysisk trening og man må jobbe til utradisjonelle tider innimellom." Det sies at å være skuespiller ikke er et yrke, men en livsstil. Timevis med stemmeøvelser, karakterarbeid, trening og researh hver eneste uke hører med, og tar mye tid og krefter fra andre ting. "Lønn: fra 215 500 - 338 000." Jasså. Nå har det seg slik at en del av oss ikke er så heldige å bli fast ansatt ved et statstøttet teater. Å produsere teater — eller film — uten støtte er dyrt og man risikerer å bli stående uten inntekter...

Telenor-sjef Jon Fredrik Baksaas har stått fram i mediene og forsvart opsjonsavtalen som i år har gitt ham i overkant av 16 millioner kroner i tillegg til lønnen. Baksaas mener han fortjener pengene, og ikke ville gjort en like god jobb uten. Atte hæ? La oss legge det med "fortjene/ikke fortjene" til side litt. Personlig har jeg vanskelig for å tenke meg en eneste jobb der en person "fortjener" flere titalls ganger de "vanlige arbeiderne" sin lønn, men det er nå meg. Jeg vil vel bare bli beskyldt for å være misunnelig hvis jeg skriver noe sånt. Men hva i huleste heite skal man med så mange millioner? Merker man forskjell? Hva er det som gjør at man gjør en mye bedre jobb med 16 millioner enn med ti? Hvor mye lykkeligere er det mulig å kjøpe seg? Og hvor mye pengene blir bare stående i banken eller i investeringer "som en trygghet"? Trenger man førti normale årslønner av en størrelse man kan leve godt av for å føle seg trygg? Hvordan føles det å...

OK, da jeg reklamerte for dette stykket forrige gang , var det mest fordi jeg lovet skuespillerne på premierefesten at jeg skulle gjøre det. Så viser det seg at de nok ikke hadde trengt meg likevel — de får masse gratis PR fordi familien til drapsofferet som omtales en del i stykket vil gå til retten for å få oppsetningen stoppet ! Teater har alltid vært politisk. I sin tid forbød Hitler oppsetninger av den greske tragedien Antigone fra år 442 f.Kr. Familien til Rigmor Johnsen har all rett og forståelig grunn til å bli såret og støtt. De betviler forøvrig ikke den drepte Fredrik Fasting Torgersens skyld. Stykket stiller fler spørsmål enn det besvarer. Store spørsmål. I dette tilfellet må den kunstneriske ytringsfriheten komme i første rekke. Et stykke som stiller spørsmålstegn ved rettsikkerheten i Norge, er viktig. Viktigere enn følelsene til et par mennesker som mener at retten alltid har rett. Om stykket skal få spilles videre avgjøres i retten (ha ha!) neste fredag, frem til da gå...

Observante sjeler vil legge merke til at bloggrullen i margen er i stadig forandring. Jeg har lagt til en lenke til en ganske ny blogg som heter aroundbooks , og nå skal jeg sannelig reklamere litt for den også! Bloggen er skrevet en forfatter og oversetter, og dreier seg i all hovedsak om... Ja, nettopp, bøker. Personlig er jeg aller mest betatt av at det postes Storm P-sitater med jevne mellomrom! Denne siden har altså alt for få lesere, så alle litteraturinteresserte bloggere... løp og les! :)

Legg merke til at jeg ikke skriver “alle menn er potensielle overgripere”, noe som ville betydd at alle menn hadde et seksuelt monster inne i seg som bare ventet på å komme ut. Nei, jeg snakker om at sett utenfra, kan en hvilken som helst mann være en overgriper. Det er fortsatt en sterk setning som noen vil føle seg støtt av. Og det gjør meg vondt å uttale den. For kjære menn, jeg er jo så glad i dere, jeg vet jo at de fleste av dere er herlige, varme, gode mennesker. Jeg liker ikke å alltid måtte betrakte hver og en av dere med en liten kime av mistenksomhet. Hadde det bare vært et kjennetegn som kunne skille overgriperne fra dere andre, hvis bare overgriperne hadde hatt et umiskjennelig, ondt drag over øynene, hvis de alle hadde hatt en vond barndom eller alle hørte på hip-hop. Saken er et hver eneste dag blir jenter voldtatt, både av fremmede, av venner og av kjærester. Menn de aldri har møtt, menn de stoler på. Alt for få velger å anmelde overgrepene, forsvinnende få overgripere b...

Jeg skjønte at jeg er i et mer seriøst forhold enn jeg noen gang har vært da jeg for en tid tilbake slo opp med plan B-vennen min. En plan B-venn er en god venn av motsatt kjønn (hvis du er heterofil) som du vet at du kanskje kunne fått hvis du virkelig hadde gått inn for det. Du sørger for å opprettholde den visstheten gjennom litt helt uskyldig flørting. (Det er selvfølgelig viktig å ikke gjøre noe sånt med en plan B-venn som helst ville hatt deg som plan A. Det er kynisk utnytting. Men så lenge forholdet bygger på en gjensidig forståelse, er det bare greit og godt for selvtilliten. Det hadde ikke gjort meg noe om kjæresten min hadde en plan B heller, for å si det slik.) En plan B-venn er for eksempel en bestevenn som du avtaler med at dere skal gifte dere hvis begge er single når dere er 30. Etter en stund sammen med Egil kunne jeg slå fast med rimelig stor sikkerhet at jeg nok ikke kommer til å være singel de neste årene uansett. Jeg hadde denne samtalen med min venn: Jeg: Du, du h...

Dette er en anbefaling til alle lesere i Oslo og omegn. Kom dere til Det Åpne Teater og se Finn Iunker s nyskrevne stykke " Det skjendige drapet i Skippergata ". Stykket handler om Torgersen -saken, og alle skuespillerne kommer fra klassen som gikk ut fra NISS i vår. (Der også undertegnede har sin utdanning fra.) Spilles 16., 17., 22., 23., 24., 29., og 30. nov. og 1. des. kl. 19.30.

Disse linjene var jeg veldig glad i da jeg var yngre. De er hentet fra et langt dikt: «Dolores» av Algernon Swinburne. «For the crown of our life as it closes Is darkness, the fruit thereof dust; No thorns go as deep as a rose's, And love is more cruel than lust.»

Det er vel ganske vanlig at vi nordmenn, som har få bekymringer og verden tilgjengelig i lomma, utvikler en lidenskap for et bestemt land eller en bestemt kultur, og fordyper oss i musikk, kunst og historie fra det landet, kanskje til og med lærer oss språket. Mannemumsen min har en slik lidenskap for Island, og har til og med kommet et godt stykke på vei i språkstudiene. Jeg er for rastløs til å sitte på skolebenken og lære noen språk, jeg får bare så vidt begynt og kan noen få ord italiensk og et par ord arabisk. De landene jeg er dypt fascinert og opptatt av for tiden, er "våre nære naboer i øst". Nei, ikke så nærme som Sverige, da, men Russland, Øst-Europa og også Finland— sistnevnte av litt andre grunner. Når jeg forteller dette til folk, er deres umiddelbare reaksjon at det nærmest er litt sykt. De fleste av disse landene, og særlig Russland og Finland, er jo i dag preget av enorm arbeidsløshet, fattigdom og ekstremt mye alkoholproblemer. Russland og Øst-Europa har også...

FrP — "partiet for folk flest" gjør det skarpt på meningsmålinger, så jeg vil tro at velgerne liker å definere seg selv innenfor gruppen "folk flest". (Selv om FrP forfekter individualismen.) Det skjønner jeg ikke helt. Selv har jeg ikke så mye til overs for folk flest. Misforstå meg rett, jeg er glad i mennesker. Jeg leter etter gode sider hos alle og finner dem som oftest. Jeg vil si det så sterkt som at jeg elsker menneskeheten. Folk flest, derimot. Folk flest er dem som dytter for å komme på bussen/trikken/toget før andre har gått av. Folk flest klarer ikke å følge den enkle regelen om å stå til høyre, gå til venstre i rulletrapper. Folk flest går på skikkelig, norsk hæljefyll og pisser på gata. Folk flest er dem som sniker seg foran deg i køen. Folk flest kjører for fort, og er årsaken til at forsikringen din er så dyr. Hos folk flest er det mor som går hjemme med ungene, og selv om begge skulle være i jobb, er det fortsatt hun som gjør husarbeidet. Folk flest ...

I går lovte jeg at jeg skulle poste et bilde av min mest feminine lyte. Hvis du virkelig tror at jeg tror at å gjøre opprør mot kjønnsrollene betyr å bytte om på dem, og strebe etter å være en mest mulig "maskulin" "kvinne", tar du nok feil. Derimot er det slik at jeg personlig, selv om jeg elsker sminke og kjoler og håroppsetninger, ofte gjør narr av rosa, chick-flicks og fnisete jentejenter. Akkurat som at du — enten du er mann eller kvinne — kan velge å elske roser, Barbie og romantiske komedier, velger jeg å avsky det. Derfor er det jeg skal vise deg nå en av mine mørkeste hemmeligheter: Jeg eier en rosa bamse. Og ikke nok med det, hun heter Nusse. Dette er et bilde jeg har tatt av Nusse med mobiltelefonen min. Nusse ble kjøpt i en liten by i Sverige da jeg var rundt fire år gammel. Lillesøsteren min eier en identisk bamse, bortsett fra at den er blå og heter Tordenskiold. Et par år senere kom pappa ved et uhell til å vaske Nusse i vaskemaskinen på 90 ºC, derfo...

Jeg har ikke alltid vært feminist. Det ble jeg ikke før sent i tenårene. Før det var jeg faktisk en svoren antifeminist — fordi jeg trodde at jenter som kjempet seg frem fint kunne nå like langt som menn, like lett som menn. Jeg visste ikke at menn blir kjønnskvotert i dagens samfunn, og valgt til stillinger fremfor like godt eller endatil bedre kvalifiserte kvinner. Jeg var altså ikke feminist fordi jeg ikke trodde det var noen grunn til det. Jeg trodde Norge var likestilt og syntes feminister var noen sutrekopper. Høres det kjent ut? Til tross for det var jeg mest ei guttejente. Pappaen min har tre døtre, men han brukte ofte uttrykket "en av gutta". "Kom igjen'a, Lea, vær en av gutta!" Og jeg — jeg ville være en av gutta. Det ble jeg også, de aller beste vennene mine har alltid vært gutter — eller andre jenter som også var "en av gutta". I fjor leste jeg inn en lydbok, " Luft og kjærlighet " av Per Knutsen, og i den strever jenta etter gutt...

Jeg har aldri lidd av flyskrekk, men etter dagens sak i Dagsavisen om kabinansattes arbeidsforhold, bør jeg kanskje begynne med det? En kvinnelig ansatt (hvorfor må det spesifiseres? Utgjør kjønn noen forskjell, hadde kanskje en mann blitt tatt mer på alvor?) har skrevet et brev til ledelsen i SAS, der hun forteller om et hardkjør uten like. Ansatte flyr langruter, først til den ene siden av jorda, så rett til den andre, og pausene de får til å komme seg blir stadig kortet ned. Sykefraværet blant de kabinansatte på langruter er på 16%. Ledelsen mener likevel det ikke er arbeidsbetingelsene, men de ansatte det er noe galt med når de ikke takler presset. Klart det. Når 16% til en hver tid er syke, er den åpenbare grunnen at de er svake, pinglete, sutrete kvinnfolk. Da blir spørsmålet: hva kan man gjøre med det? I følge sikkerhetsrutiner skal alvorlige hendelser i lufta rapporteres, men de ansatte tør ikke av frykt for jobbene sine. I brevet fortelles det om en flyvertinne som måtte få...

Det var noen som spurte meg om nicket mitt — hvorfor kaller jeg meg prinsesse, jeg som bare gjør narr av småpikers rosa kjoledrømmer til stadighet? Prinsesse, du liksom. "Prinsesse Lea" henspiller selvfølgelig ikke på noen Disney-prinsesse, men på prinsesse Leia fra Star Wars! Og galaktisk prinsesse med lyssverd — ja, det kan jeg godt drømme om å være. Forøvrig er Lea mitt virkelige fornavn (selv om det ikke har vært slik siden fødselen, men det er en annen historie). Det kommer fra hebraisk og betydningen er uklar, men den vanligste tolkningen er "villku"! Lea er kjent fra bibelhistorien gjennom fortellingen i 1. Mos 29, om Jakob som slavet i sju år for å gifte seg med Labans vakre datter Rakel, men i stedet ble lurt til å gifte seg med Lea — som hadde "milde øyne". Lea er også kjent som "Lea Lettvint" fra visa "Jørgen Hattemaker" av Alf Prøysen: "Når dronningen av Saba gjør Salomo visitt, jeg ser'a Lea Lettvint, og hu har te...

Av og til, så er det nemlig sånn at når jeg ser meg i speilet — da blir jeg imponert! Og jeg er tøff i pysjamas, og jeg er tøff i frakk, og når jeg går på bussen så skjønner absolutt alle at her kommer tøffe-TØFFE- tøffe -tøff! Je je! Jeg er tøffest i verden, penest i verden, flottest i verden, jeg kler striper, jeg er festens vertinne, fremst på scenen, stående applaus! Men da igjen, av og til, andre ganger når jeg ser meg i speilet, da blir jeg rett og slett sinnsykt deprimert. Jeg æ'kke tøff i pysjamas, jeg se'kke ut i frakk, og når jeg går på bussen, (ja, faktisk med en gang jeg stikker hodet ut av døra) da skjønner alle at her kommer dumme -dumme-DUMME-dum! Wa wa. Jeg er Tore Tang, ein gammal mann. Jeg er Harry, jeg er Arne og livet er for kjipt. Og så har du de gangene jeg ser meg i speilet, og ser... ingenting. Jeg ta'kke på meg pysjamas, og jeg ta'kke på meg frakk. Og når jeg går på bussen, da skjønner alle at... Da skjønner alle at... Da skjønner alle at... * L...

Jeg ble født for 23 år siden, i 1983. Som mange andre barn lærte jeg å lese takket være Donald Duck, og på TV så jeg barne-TV og naturprogrammer. Den første gangen jeg husker jeg så Dagsrevyen var i 1989, da Berlinmuren falt. Jeg husker det så godt, og må ha skjønt at det var noe stort og alvorlig som skjedde. Kanskje fordi mor og far hysjet på meg. Jeg tror de forsøkte å forklare meg etterpå at det hadde vært en mur midt i en stor by, sånn at menneskene som bodde på hver side av byen ikke fikk lov til å besøke hverandre. Det var greit nok, jeg skjønte hvorfor menneskene var så glade for at den ble revet. Jeg husker også første gang jeg leste i Dagbladet — det var nemlig en liten notis om at "nå starter et nytt tiår — nittiåra". Nittiåra kom ganske riktig, og med dem kom blant annet Gulfkrigen og Kong Olavs død — en stund på senvinteren 1991 synes jeg å huske at det var så mye elendighet på én gang at Trond Viggo Torgersen hadde et eget ekstraprogram etter Dagsrevyen (?) for ...

(Redigert 7. november kl. 14.53) Jeg blir vel nødt til å skrive litt om debatten rundt dagbladet-artikkelen , som ga over 17000 unike treff på et døgn. Selv om jeg var strålende fornøyd med min faste leserskare som ga meg litt over hundre om dagen, og selv om jeg har mer lyst til å si noe glupt om ny kulturlov eller barbarisk dødsdom . Dagbladet har altså rørt sammen ei suppe av kjønnsrolledebatt, sex-blogging og porno (jeg vet ikke om artikkelforfatteren prøver å påstå at Deep Throat er feministisk?), og som følge av dette raser en debatt av sedvanlig nettdebattstandard om utpulte horer og stygge bloggedamer som ikke får seg noe i virkeligheten. Jeg er blitt sitert fra noe jeg skrev som et ledd i en debatt. Sånn ellers skriver jeg svært lite om sex, synes jeg, men jeg koser meg stort, jeg, med Annekake s direkte anekdoter som står i humoristisk og glad kontrast til det man vanligvis får servert av tekster om sex. Klagesang , derimot, har ingen kjønnspolitisk baktanke, og innrømmer se...

— Neiii!!! Se til h——— å få knøla den ballen inn i mål, din j—— metro !!! Hele rekka foran snur seg og ser på meg. Vi er på en fotballpub vi ikke har vært på før, og jeg er den eneste dama der! Og ikke bare det, jeg roper, drikker pils og er den som har målforskjeller og poeng skrevet ned i notatboka mi så jeg kan si til hele puben "ett mål til fra oss, Vål'enga eller Start nå, så er vi på sikker plass!" (Joda, Skeid er laget mitt , men mannemumsen er Viking -supporter, og så lenge jeg slipper å se de to lagene i samme divisjon, følger jeg begge med like stor iver:) ) Jeg har aldri vært den eneste dama i fotballsammenheng før. Det er tross alt en del av oss fotballdamer. Det som gjør det så merkelig, er at de andre — gutta — tydeligvis reagerer på det og synes jeg er noe litt eksotisk. Hm. Det minner meg om et intervju jeg så på NRK frokost-TV da Merete Prestkvern tok over som sjef for Vål'enga-sjappa. Hun og Cathrine Sandnes ble intervjuet av Petter Nome, som sa at...

© Jeff Thomas // Azuzephre Fler "Pon and Zi"-tegninger her . Tips meg om fler gode tegneserier på nett i kommentarfeltet! Jeg leter etter gode politiske tegneserier og tøffe "emo-tegneserier":)

Dagbladet.no: Slik knuller du en kvinne Jeg ble altså ringt opp av en journalist som sa han skrev om blogging om sex og samliv (woot?), og jeg må si at jeg i det store og det hele er fornøyd med artikkelen, selv om jeg reagerer på et par ting... Men det skriver jeg ikke her, for jeg vil høre hva du sier først;)

OK, jeg hadde virkelig tenkt å holde meg utenfor denne debatten. At noen synes det å publisere noen fjollete bilder av norske kjendiser på hotellrommet er viktig ytringsfrihet , verdiger jeg ikke en gang en kommentar. Men jeg sprekker når jeg leser at enkelte også bruker argumentet "som offentlig person må man tåle sånt". Kåre Conradi har ikke valgt kjendis som yrke. Han er skuespiller. Et håndverk som av og til fører med seg kjendisstatus. Det å spille i noen sceneshow som slår an, skal da ikke innebære å måtte gi avkall på alt privatliv! Jeg jobber også som skuespiller. Teoretisk betyr det at jeg også kan slumpe til å bli kjent en dag, selv om det verken er et mål eller en drøm for meg. (!) Og ja, det eksisterer "kompromitterende" fotografier av meg, opptil flere forskjellige steder. Noen av dem er private bilder, som jeg har opphavsretten til og ikke ville gitt tillatelse til publisering av. Dersom de hadde blitt stjålet, og jeg hadde blitt beskyldt for selv å ha...